Hvorfor jeg vil jobbe med barn
Jeg har helt siden jeg var 18 år hatt diverse jobber. Jobbet på bensinstasjon, jobbet i kiosk, jobbet med interiør og bad, jobbet som salgsfremmer, telefonselger, og ja. Listen er lang. Jeg har aldri funnet noe jeg brenner for. Jeg var faktisk ganske deprimert over dette, for jeg så at alle mine gamle klassekamerater og venner begynte på høgskoler, og fant det de brant for. Det er faktisk ikke lett å gå ut av ungdomskolen når du er 16 år, og bestemme deg nesten der og da for hva du vil gjøre videre. Jeg begynte jo på Hotell og Næringsmiddelfag som det het den gangen, og syns egentlig det var greit. Jeg gikk ut med greie karakterer, og søkte meg videre på kokkefag. Dette var også helt greit, men vil jeg være kokk? Nei... Jeg gikk ut med gode karakterer, men ante ikke HVA jeg ville bli. Ei venninne av meg hadde gått et år på folkehøgskole, og anbefalte dette. Så jeg valgte da det. Et fint år, jeg "fant" meg selv, og fikk mange gode venner. Men jeg ante jo ikke HVA jeg ville gjøre videre.
Jobbet videre med diverse rundt omkring og tjente gode penger. Men jeg hatet jo det jeg gjorde. Men lønn måtte man ha! Så kom brevet fra militæret, å faen. Hva gjør jeg nå? Jo jeg søkte meg inn på siviltjeneste, for i militæret ville jeg ikke i da. Fikk altså dette godkjent, og nå var det bare å finne seg en jobb. Det var mye ledig på diverse skoler rundt omkring, så jeg valgte da en barneskole. Begynte første dagen, litt skummelt å være samme sååå mange barn, men for meg var det da kun for å komme meg igjennom året, og bli ferdig med tjenesten min. Dagene gikk, og jeg trived mer og mer. Og klassen jeg var mest i? Verdens herligste klasse! Verdens herligste lærer, og jeg ble så sinnsykt glad i dem! Det er kanskje vanskelig for dere som ikke har jobbet innen dette selv, men de betyr så mye for deg, og du ønsker dem alt godt! Hver dag var annerledes, og hver dag kom jeg hjem og følte meg god. At jeg gjorde noe godt. Disse barna så så sinnsykt opp til meg, det gjør de også idag.
17.Mai kom og jeg sto på min vanlige plass samme Daniel og ventet spent på klassen(e) jeg jobbet med. De kom, og når de gikk forbi, smilende, lykkelige og glade mens de ropte ut navnet mitt gikk det faktsk opp et lys for meg. DETTE vil jeg jobbe med, DETTE skal jeg jobbe med. Endelig, jeg har funnet ut hva jeg ønsker. Jeg har aldri jobbet med noe som har betyd så mye for meg før, og jeg gledet meg til jobb hver eneste dag!
Kom over dette istad som jeg vil dele med dere. Litt langt, men absolutt hvert å lese!
Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.
Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet ? det måtte være en usannhet ? for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.
Ellen hadde fulgt med på Teodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.
Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.
Før foreldremøtene ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.
Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.
Da Teodor gikk i 1.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.
I 2.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.
Teodors lærer i 3.klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.
I 4.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.
Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkete gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satt pris på henne.
Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren dems ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.
Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen.»
Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.
Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.
Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.
Et år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5.klasse.
Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.
Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen. De klemte hverandre, og Teodor hvisket «Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»
Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa «Nei, Teodor, du forstår ikke?Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»
Var ikke dette fantastisk?
idag jobber jeg i barnehage, og stortrives med det! Jeg jobber fortsatt med barn, men hva jeg vil gå videre med på høgskolen etter at jeg har fått tatt opp fagene til studiekompetanse er usikkert. Hvem vet? ;) Har ihvertfall funnet ut at barn, det er noe for meg, og det er noe jeg skal jobbe med!
Alt dette, kun fordi jeg valgte det første riktige i livet å gå inn i siviltjenesten, og valgte å være på en barneskole i ett år. Idag har jeg verdens beste jobb, med verdens beste kollegaer og barn. Så vi får se hva som skjer videre :) Skal ikke mye til for å gjøre en forskjell :)
